Historien om Why Not

Eventyret startet i en gammel Sveitservilla på Nordstrand. Huset var stort med rom for mange og det hadde kjeller. Ikke helt uvanlig på Nordstrand. Men på Nordstrand på syttitallet skulle det være kjellerstue med fjernsyn, Philips 212 og Huldra 10. Gjerne kledd med Koreapanel, skotskrutet vegg til veggteppe, sofagruppe i furu og gjerne en spanskinspirert bar i hjørnet.

Slik var det ikke i Ekebergveien 258. Familien Oddvang hadde nettopp flyttet sørover fra Mo i Rana og hadde kjøpt en sliten sveitservilla med vaskerom i kjellern, med vedfyrt vaskestamp og en klesrulle på 2,5 x 1.2 meter i eget tørkerom.
Tore hadde allerede debutert på skarptromme i Gruben skolekorps og hadde en storebror, Bjørn, som dro hjem plater med Stones, Emerson Lake and Palmer og Creedence. Drømmen var å spille i band. Ideen ble sådd til nye klassekamerater på Nordstrand barneskole.

Bandet startet med følgende besetning. Tore, Arne Jørgen, Kim og Knut Andre. Arne Jørgen hadde tatt pianotimer og Knut Andres spilte trompet i korpset. Kim skulle spille gitar.
Instrumenter hadde vi ikke men vi hadde en plan. En kan vanskelig forestille seg hva foreldrene må ha tenkt da tørkerulla ble demontert og tørkerommet tømt. Vaskerulla ble faktisk til både salongbord og et spisestubord. De er fortsatt i husets eie.
Tore gikk snart til innkjøp av sine første trommer, eller batteri som det het i rubrikkannonsen med «Bill mrk» i Aftenposten. Apropos Aftenposten. Jobben som avisbud var hard men en kilde til velstand som i dag er vanskelig å begripe. Det ble dessverre en kortvarig karriere og står trolig ikke øverst på Cv'en til Tore. Han var ikke lett å vekke om morgenen - typisk C-menneske.

Kjelleren hadde vi innredet med en toseter som pappa Kåre hadde med fra Hatlevik møbler, hvor han jobbet. Der planla vi stort for framtiden. Vi rigget oss til med trommer og en Tandberg modell 2 båndopptaker som sanganlegg. Øving ble det mindre av siden vi manglet både piano og gitar. I sofaen derimot, "vagglet" småfansen seg opp hver eneste kveld mens det ble jammet og jamret i vei.

Det hersker en viss usikkerhet om det var Kim eller Arne Jørgen som dro med seg Geir en tur for å høre på. Geir bodde i Birgitte Hammers vei og hadde Fusalpjakke og Isbasko, akkurat slik det skulle være på Nordstrand. Men Geir kunne spille gitar. I alle fall bedre enn Kim. Geir ble derfor en del av gjengen før vi egentlig hadde lært oss en eneste sang. Utover våren ble det frafall fra de uten instrumenter.

Så kom sommeren og Tore reiste til Nord-Norge på ferie. Ytterdøra sto selvfølgelig åpen og Geir hadde full tilgang til kjelleren. Og her kommer det en tilfeldighet inn. Geir kom nemlig i prat med en hyggelig gutt i parallellklassen som bodde i Kyhns Vei. Kisen gikk under navnet Kisse og gikk i parallelklassen til oss begge. Kisse var speider og derfor velorganisert, i motsetning til de fleste andre vi kjente. Han klarte også å holde på jobben som avisbud med ruta som Tore hadde gitt opp.
Da Tore kom hjem fra ferie, var Kisse og Geir allerede samspilte og bandets grunnstamme var på plass.

Så kom sommeren og Tore reiste til Nord-Norge på ferie. Ytterdøra sto selvfølgelig åpen og Geir hadde full tilgang til kjelleren. Og her kommer det en tilfeldighet inn. Geir kom nemlig i prat med en hyggelig gutt i parallellklassen som bodde i Kyhns Vei. Kisen gikk under navnet Kisse og gikk i parallelklassen til oss begge. Kisse var speider og derfor velorganisert, i motsetning til de fleste andre vi kjente. Han klarte også å holde på jobben som avisbud med ruta som Tore hadde gitt opp.
Da Tore kom hjem fra ferie, var Kisse og Geir allerede samspilte og bandets grunnstamme var på plass.

Bandet hadde regelmessige øvinger, men også jamming hver dag fra tidlig ettermiddag og til godt oppunder sengetid. Sikkert et støyhelvete for de voksne som satt i etasjen over og prøvde å følge med på nyheter og andre fjernsynsprogrammer som NRK hadde å by på. Jamming uten opphold. Av og til med kjellervinduene åpne. Det tok ikke lang tid før vi hadde ertet på oss en nabo som engasjerte advokat for å få slutt på "narkotikahylene" som runget i tide og utide. Vi øvde ufortrødent videre. Bortsett fra de tirsdagene hvor NRK viste finsk fjernsynsteater. Da satt Geir hjemme benket foran fargefjernsynet i håp om å få noen glimt av naken hud og litt bannskap på kjøpet.

Starten i Why Not var litt forskjellig for de enkelte medlemmene. Og nå fortelles historien videre av et par som følte de kom litt til "dekket bord". Reidar og Dag hadde spilt i Abildsø Skoles Musikkorps siden barndommen og begynte å spille i et band som var litt knyttet til dette, da vi var 14-15 år gamle. Da vi begynte på videregående sprakk dette opp litt, og vi var på utkikk etter noen nye å finne tonen med. Er det tilfeldig eller er det skjebnen? Uansett, gjennom en felles venn av oss som gikk i klasse med Bjørn, broren til Tore, fikk vi høre om dette bandet på Nordstrand som øvde i en kjeller i Kransen. Vi ble spleiset og fikk komme på "audition". Vi ble mektig imponert da de spilte A National Acrobat av Black Sabbath. Ikke bare spilte de bra, men de hadde jo topp utstyr også! Det var ikke vi gutta fra Bogerud vant med. Og heldigvis, kjemien var der fra første dag, selv om vi nok kom fra litt forskjellige miljøer. I så ung alder, er man litt mer følsom på bakgrunn og ambisjoner, men musikken var i fokus og bandt oss sammen.

Kjelleren og egentlig hele huset til Tore, ble etter hvert vårt sosiale samlingspunkt. Den rause nordnorske væremåten til Tore's foreldre og bror (Bjørn) gjorde at vi følte oss hjemme når enn det skulle være. Vi husker godt hvordan Kåre og Lillann stilte opp med både transport til spillejobber og pizza til fester hjemme i stua i Kransen. I det hele tatt, så var dette starten på det som skulle bli en "big happy family" for livet. Det ble etter hvert mye sosialt. Morsomme og fuktige fester med og uten groupies ble det mange av. Reidars skjebne var oftest at han måtte sove på sofaen i stua og måtte støvsuge dagen derpå. Det sosiale utviklet seg videre, og så smått ble det både hytteturer og familieferier med store og små.

Men grunnpilaren var musikken og den unike kjelleren. Her var det så vidt vi fikk plass. Men vi hadde alltid rom for noen fans i krokene. Reidar med sine 1,95 på strømpelesten måtte stå i sluket for ikke å stange i taket. En dag banket det på under øving og inn tittet en fyr som het Kai. Han hadde flyttet inn i nabohuset og hadde hørt primalhylene fra kjelleren. Han var vokalist og gitarist, og viste seg å være den Kai som etter hvert ble kjent for MGP-låta "Mil etter mil". Denne mannen bragte kvalitet inn i laget og løftet oss mye. Men han var litt for stor for oss etter hvert. Fikk platekontrakt og startet en proff karriere som varte i noen år. Den eneste i Why Not som fikk glede av dette, var Reidar som fikk spille trompet på Kai sin første plate.